Krig, jobb, familie og hverdag – hvordan finner de balansen?
Valerii er medgründer og CTO i Innocode, men jobber nå med infrastruktur og systemintegrasjon i en ukrainsk enhet som avskjærer droner. Nesten hver femte ansatt tjenestegjør i Ukrainas væpnede styrker. Likevel leverer selskapet fortsatt programvare til kunder i Skandinavia og Europa.

På papiret er Valerii både medgründer og fortsatt CTO i det norsk-ukrainske teknologiselskapet Innocode. Men de siste årene har han hatt en helt annen arbeidsgiver: den ukrainske hæren. I dag jobber han med infrastruktur og systemintegrasjon i en enhet som avskjærer russiske droner. Nesten hver femte av kollegene hans tjenestegjør nå i Ukrainas væpnede styrker. Likevel fortsetter Innocode å levere programvare til kundene sine i Skandinavia og Europa.
Den 24. februar 2022 våknet verden til nyheten om at Russland hadde innledet sin fullskalainvasjon av Ukraina. Utviklingskontoret i Lviv var hjertet i selskapet. Plutselig var fremtiden til både de ansatte og selskapet usikker.
Hverdagen til kollegene i Ukraina endret seg over natten. Plutselig levde de i krig. Tøffe valg måtte tas fort. Mange ansatte ble værende i Kyiv og Lviv, mens andre flyttet utenlands, for eksempel til Polen, Tyskland og Nederland. Midt oppe i alt dette skulle jobben også gjøres. Leveransene til selskapets rundt 200 kunder måtte fortsette til tross for situasjonen.
Servere, kode og data lå allerede i Google Cloud i EU, med ekstra backup hos andre skyleverandører. Det var ikke teknologien som skapte den største usikkerheten.
Morten Holst, partner og produktsjef, husker de første dagene godt.
– De første dagene, da russerne rullet mot Kyiv og etterlot seg ødeleggelse og terror, var sikkerheten til folkene våre og familiene deres det store spørsmålet. Vi hadde et kontor i Kyiv den gangen, så å følge kolonnen som kom stadig nærmere, er en opplevelse det er umulig å beskrive. Vi lette hele tiden etter informasjon i en situasjon som endret seg fra time til time, sier Holst.
Kontoret i Lviv ble noe helt annet.
– Jeg husker godt hvordan alle på kontoret i Lviv stilte opp og hjalp til. Kontoret vårt var et frivillig mottak for flyktninger i mange uker.
Samtidig gikk arbeidet videre.
– Midt i alt dette var støtten vi fikk fra kunder og partnere, utrolig varm. Vi bommet likevel ikke på en eneste frist. I ettertid virker det helt absurd, men folkene våre fikk superkrefter.

Over fire år senere har ni av selskapets rundt 50 ansatte gått inn i militærtjeneste. Flere av dem bruker nå kompetansen de bygget opp i et teknologiselskap, i en helt annen sammenheng.
Fra CTO til droneavskjæring
Valerii var med på å grunnlegge Innocode i 2010 og er fortsatt formelt selskapets CTO, selv om andre har steppet inn i rollen mens han tjenestegjør. I dag tjenestegjør han i en enhet som arbeider med avskjæring av droner. Han har vært i det ukrainske forsvaret i over tre år.
Han jobber med infrastruktur, innovasjon og systemintegrasjon for å gjøre operasjonene mer effektive, og gir mannskapene som avskjærer fiendtlige droner, dataene de trenger.
– Det er definitivt ikke en frontstilling i den forstand at jeg er soldat i felt. Men systemene vi støtter, brukes ved fronten, så det er konstant kommunikasjon og en feedback-loop, sier han.
Uten IT-bakgrunnen kunne han ikke gjort jobben, sier Valerii. Han må stadig sette seg inn i systemer og verktøy han aldri har brukt før. Men her fungerer ikke de vanlige triksene.
– Jeg kan ikke bruke Google eller KI. Militær programvare og maskinvare er gradert, så det finnes ingen dokumentasjon på internett og ingen å spørre på Stack Overflow, sier Valerii.
Når dokumentasjonen ikke finnes, skriver han den selv. Alt han finner ut, dokumenterer han, slik at kolleger andre steder kan bruke det. Ifølge Valerii gjør det at enheten raskere kan videreutvikle og ta i bruk systemene.
Også synet på hva som haster, har fått en ny dimensjon.
– Her har jeg erfart at det er mitt ansvar å løse det som haster, ikke for eksempel DevOps-kollegaene i Innocode. Jeg er på vakt døgnet rundt for å overvåke systemene og infrastrukturen.
Før han søkte seg til enheten, sa han tydelig fra til kollegaene: Ikke regn med meg.
I dag er Innocode-jobben begrenset til et kort ukentlig møte med COO Ira Nahorna, når det lar seg gjøre. Teamet har tatt over ansvaret hans.

Men overgangen fra teknologiselskapet til militæret har også bydd på overraskelser.
– Det overrasker meg å si det, men på en eller annen måte trives jeg faktisk her, selv om det aldri har vært en drøm å tjenestegjøre, sier han.
Hva er det som gjør at han trives?
– Tempoet i innovasjonen og tilbakemeldingssyklusen, skalaen løsningene og metodene tas i bruk på, og selvsagt følelsen av å bidra direkte. Jeg er heldig som jobber med dyktige folk, både kolleger og dem jeg rapporterer til, sier Valerii.
Men konteksten er viktig, understreker han. Enheten hans er spesiell, og Ukraina kjemper mot en fiende med langt større ressurser.
– Dette er en utryddelseskrig, der fienden har langt flere ressurser av alle slag. Innovasjon og fleksibilitet er ikke ord du finner i en hær i fredstid eller i en hær med rikelig med ressurser. Måten vi jobber og kjemper på, er diktert av nødvendighet.
Det eneste typiske er at det er jobb hver dag

Khrystia begynte i Innocode i april 2022, midt i krigens første vår. Tittelen hennes den gang var «office-event-happiness-communication manager». I praksis var hun limet mellom utviklerne, kundene og resten av organisasjonen. Hun drev intern kommunikasjon, arrangementer og kundeoppfølging.
Sommeren 2026 ble Khrystia en del av et CIMIC-team (sivil-militært samarbeid) ved fronten.
Fra laptopen organiserer hun innsamlinger, forteller historiene til falne soldater og støtter familier som venter på savnede eller krigsfanger. Det er følelsesmessig krevende arbeid.
– Det er definitivt tungt å jobbe med familiene til falne helter og savnede soldater. Folk ringer sjelden for å si takk. Jeg prøver å finne en balanse og gjøre så mye jeg kan for å hjelpe dem med å løse det de trenger hjelp til, sier Khrystia.
Når tjenesten skal kombineres med jobben i Innocode, finnes det ikke lenger noen vanlig arbeidsdag.
– Det finnes ikke lenger noen typisk dag. Jeg tilpasser Innocode-jobben til de militære oppgavene, ofte før eller etter vanlig arbeidstid. Hæren kommer alltid først, forklarer hun.
Både tjenesten og Innocode-jobben gjøres på laptop, der hun er. Men om hun holder kontakten, avhenger av noe langt mer grunnleggende enn teknologi.
– Strøm. Det er det som holder meg koblet til verden for tiden.
Etter å ha jobbet med tap, sorg og uvisshet gir Innocode-jobben et kjærkomment perspektivskifte.
– Etter samtaler om død føles det godt å snakke om vanlige ting på jobben.
Da Khrystia begynte i Innocode, ønsket hun tidlig å gjøre en forskjell. Et av hennes første initiativer var IN etNO CODE, Innocodes veldedighetsarrangement på kontoret i Lviv. Det samler vanligvis 120–130 gjester, med auksjon av gjenstander og opplevelser til inntekt for Ukrainas forsvar.

Årets utgave, den fjerde, ble holdt 29. august 2026. Pengene gikk via innsamlingsfondet 1991 til en varebil for CIMIC-avdelingen der Khrystia tjenestegjør. Transport er avgjørende for logistikken i krig.
– Det var spesielt meningsfullt å se prosjektet bli en måte å støtte det nye teamet mitt på. Det var en stor støtte og en ære for meg å hjelpe til med å samle inn penger til en varebil som gjør arbeidet vårt enklere, sier hun.

Valerii kaller årets auksjon et av årets høydepunkter.
Kan man i det hele tatt fokusere på jobb under slike omstendigheter?
Valerii er ikke i tvil.
– Det er en annen fordel med hæren: Det finnes ikke noe som heter umulig å fokusere. Du bare gjør det, sier han.
Khrystia svarer litt annerledes.
– Noen dager er fulle av aktiviteter, og etter jobb er jeg så sliten at jeg ikke klarer å tenke klart. Jeg har lært meg å ikke presse meg for hardt med den sivile jobben, og å ta igjen når jeg har tid og energi, sier hun.
Myten om at det ikke går
Valerii mener det er en myte at det er umulig å kombinere militærtjeneste med en sivil jobb.
– Folk tenker på sin egen erfaring fra førstegangstjenesten for 40 år siden. Den ukrainske hæren er enorm, med alle mulige stillinger og arbeidstider. Noen fortsetter i den sivile jobben for ikke å la arbeidsgiveren sin i stikken. Andre gjør det fordi familien ellers ikke ville klart seg økonomisk.
Khrystia ser det fra en annen side. Hun mener mange som både tjenestegjør og jobber, gjør det fordi omstendighetene ikke gir dem noe valg.
– Dessverre har de ikke noe annet valg. Så snart vi vinner, vil folk gå tilbake til jobben og livet de faktisk valgte, i stedet for å måtte kjempe for å beskytte familiene, hjemmene og landet sitt.
Teamet som tok over
Når nesten hver femte ansatt er helt eller delvis borte, må noen andre gjøre jobben.
– Den største støtten er at teamet tok over ansvaret mitt. Det gjorde at jeg kunne fokusere helt på tjenesten, mens Innocode fortsatt går som det skal, sier Valerii.
Khrystia peker på det samme: fleksible møtetider og kolleger som tar ansvar.
– Det er teamet bak meg som gjør det mulig. Når du har kolleger som stoler på deg og støtter deg, utgjør det hele forskjellen, sier hun.
Men for et teknologiselskap som leverer digitale tjenester til kunder i flere land, er det ikke nødvendigvis enkelt å erstatte kolleger med mange års erfaring og inngående kjennskap til systemene.
Flere av de skandinaviske kollegene reiser til Lviv hvert år, og ifølge Khrystia samler de inn penger ved enhver anledning, enten det er jobbarrangementer eller private fester.
Også kundene har måttet forholde seg til situasjonen.
Airmine, som lager pollenvarsler, bruker utviklingsteamet i Lviv. I et blogginnlegg i oktober skriver Kristin P. Grenan, daglig leder, at teamet har ekspertisen, påliteligheten og fleksibiliteten som trengs.
«Midt i en pågående krig setter vi stor pris på engasjementet, omsorgen og profesjonaliteten de bringer inn i samarbeidet vårt», skriver hun.
Underveis har flere nøkkelroller forsvunnet fordi folk plutselig ble mobilisert til hæren. Ifølge CEO Bjarte Falck Olsen har teamet i Lviv vist stor smidighet i å dekke rollene som trengtes.

– Sammen med teknologiskiftene vi ser med KI, har dette hjulpet oss å ta inn en «hver dag er endring»-holdning. Vi fyller hull og optimaliserer rollene i teamene og prosjektene våre fortløpende, sier han.
Å drive et selskap i en slik situasjon handler om mye mer enn marginer og økonomi.
– Teamet og selve organisasjonen, og å skape stabilitet for dem, blir nesten hovedmålet. Heldigvis kommer sterkere økonomi og det å være en stabil, god arbeidsplass fra de samme tingene: bedre leveranser, en sterk kundebase og langsiktige, åpne kunde- og partnerrelasjoner, sier han.
Innocode prøver å være åpne med kundene om utfordringene, og ifølge Bjarte møter selskapet mye forståelse og empati tilbake.
– Så det finnes ikke noe annet valg enn å fortsette og fortsette å kjempe, både for selskapet og i det større bildet.

Råd til andre IT-selskaper
Erfaringene fra de siste årene har også gitt Valerii og Khrystia noen konkrete råd til selskaper med ansatte som tjenestegjør.
– Støtt dem økonomisk hvis det er mulig. Hvis de kan jobbe, legg til rette og gi dem oppgaver. Hvis de ikke kan, se om dere kan støtte dem uten forpliktelser. Og hvis det heller ikke går: Organiser innsamlinger til enhetene deres. Listen over behov blir aldri kortere, sier Valerii.
Khrystia legger til:
– Hold kontakten. Kommunikasjon er også en form for omsorg. Involver kollegaen som tjenestegjør i arbeidsoppgaver hvis de ønsker det, og vær tålmodig.
For Valerii handler det likevel ikke bare om økonomi, fleksibilitet og praktisk tilrettelegging. Han har også et enkelt ønske til kollegene som fortsatt sitter på kontorene i Skandinavia.
– Jeg savner å snakke med dem. Ta kontakt, ikke vær redd for at jeg er opptatt. Det håndterer jeg selv.
Hvordan kan du hjelpe?
Khrystia har tre forslag:
- Snakk om Ukraina. Følg med på og del nyheter om utfordringene i hverdagen i Ukraina. Dessverre finnes det mange sjokkerende historier.
- Gi litt, av og til. Det trenger ikke være mer enn prisen på en kaffe i ny og ne. Bidrag til organisasjoner som Dzyga's Paw og Come Back Alive gir langsiktig støtte.
- Hold ukrainsk kultur synlig. Besøk en utstilling, eller les en oversatt bok av en ukrainsk forfatter.